Abstract
Det er kjent fra før at langdistansebinding av refleksive pronomen forekommer i norsk. Fenomenet har blitt kobla til logoforisitet, men det har også blitt hevda at langdistansebinding er mulig i visse ikke-logoforiske kontekster. I denne artikkelen argumenterer jeg for at langdistansebinding i norsk alltid er logoforisk, og at det samme gjelder for mellomdistansebinding. Det er bare lokal binding som ikke krever en logoforisk kontekst.
Jeg antar videre at i logoforiske kontekster blir relasjonen mellom en antesedent og et refleksivt pronomen formidla av en logoforisk operator, samt at setninger med rotegenskaper inneholder operatorer som representerer henholdsvis den virkelige eller implisitte taleren og den virkelige eller implisitte mottakeren. Disse operatorene gir opphav til dependanserelasjoner som i visse tilfeller krysser bindingsrelasjonene, med det resultatet at konstruksjonen blir lite akseptabel. Sammen med egenskapene hos det lokale subjektet kan disse dependanserelasjonene forklare mye av den variasjonen i akseptabilitet som en kan observere ved langdistansebinding i norsk.
Jeg antar videre at i logoforiske kontekster blir relasjonen mellom en antesedent og et refleksivt pronomen formidla av en logoforisk operator, samt at setninger med rotegenskaper inneholder operatorer som representerer henholdsvis den virkelige eller implisitte taleren og den virkelige eller implisitte mottakeren. Disse operatorene gir opphav til dependanserelasjoner som i visse tilfeller krysser bindingsrelasjonene, med det resultatet at konstruksjonen blir lite akseptabel. Sammen med egenskapene hos det lokale subjektet kan disse dependanserelasjonene forklare mye av den variasjonen i akseptabilitet som en kan observere ved langdistansebinding i norsk.
Original language | Norwegian |
---|---|
Pages (from-to) | 27–58 |
Number of pages | 32 |
Journal | Norsk Lingvistisk Tidsskrift |
Volume | 38 |
Issue number | 1 |
Publication status | Published - 2020 Jun |
Subject classification (UKÄ)
- Specific Languages