My Religious Identity: An Unfinished Project

Abstract in Norweigan

Sammenfatning: Spørsmålet om identitet er alltid tilstede
i akademiske og ikke-akad-emiske
diskurser om religion og interreligiøse relasjoner: identitet som en kategori av noe som kan spigles fast, etableres og
opprettholdes ved hjelp av de"nisjoner
og logikk; identitet som et spørsmål om noe stabilt og til og med rigid. Dette
er viktig i overveielser om
synkretisme. I denne artikkelen refereres det til en tidligere studie der det argumenteres for at en «religiøs
tilnærming» til synkretisme er klokere i #ere
henseender enn det som kan
kalles en «logisk tilnærming». Opposisjonen skal på ingen måte presses for langt, og det er
selvsagt mange interessante mellomposisjoner. Ikke
desto mindre kan man fundamentalt ha en tilnærming snarere enn en annen, og dette danner faktisk et vannskille: den
ene og ikke den andre som utgangspunkt. Denne
artikkelen starter med spørsmålet om ‘identitet’. Målet er å bringe lys til en helt annen tilnærming, en tilnærming som er
muliggjort gjennom en lesning av Emmanuel
Levinas. Selv om interreligiøse relasjoner og synkretisme ikke tematiseres i de leste tekstene, antydes det at det er
fruktbart å lese dem. Å gi rom til det uventede, det
uforutsigbare, det umulige, betyr også å gi rom til ‘menneske’ og til Gud. Her er et vannskille, som har lite å gjøre med
‘religion’, ‘religiøs tro og praksis’, religiøs tilhørighet
og tilslutning; det som står på spill er om det er en sterk verdi i det
ukjente, det ukjente og det
umulige, eller ikke. Argumentet her er at dette er avgjørende når spørsmål om religiøs identitet tas opp.